Årets ansikt av Sophia Bennett

Siste boken jeg leser i 2012 for bokbloggturnéen er denne. I går var det ingaplinga som ga sin mening om boken, og i morgen er det Siri sin tur.

Jeg synes boken er lettlest. Innholdet derimot er ikke like lett. Delvis handler det om å utvikle seg selv, om å tro på seg selv. Men i tillegg handler den om familie og alvorlig sykdom. Hovedpersonen, Ted, blir oppdaget som modell, samtidig som søsteren, som alle alltid har sett på som den vakre av de to, får kreftdiagnosen. Man kan alle og enhver sette seg inn i den vanskelige tankegangen. Skal Ted satse på modellkarrieren? Eller skal hun la være og heller være sammen med søsteren? Kan man se mot framtiden samtidig som man ikke vet hvordan fremtiden ser ut for en av de nærmeste i familien?

Jeg synes boken var veldig kjekk og lettlest. Passer veldig godt for jenter fra 13årsalderen og oppover. Dette ble en kort bokanmeldelse, men tror de fleste vil finne denne boken til å være en bok å si seg fornøyd med.

Pinnekjøtt!

Det er ingenting som slår årets første pinnekjøtt, og i dag var dagen hos oss. Finnes ikke noe bedre enn når den herlige pinnekjøttlukta kommer fra gryta på kjøkkenet. Nydelig middag for meg og Kim alene. Alexander ble invitert til overnatting hos svigermor. Nå gjenstår det å se om Daniel reagerer på at jeg har spist kålrotstappe. Spiste ikke så mye, så krysser fingrene for at det går bra.

Nå er dato for dåp satt. Det blir lørdag 19 januar 2013. Synes det er så deilig at Gand kirke tilbyr rene dåpsgudstjenester på lørdager. Kan bli så lenge for de små (både dåpsbarna og større søsken) om de må sitte gjennom en hel gudstjeneste og deretter dåp. Så nå starter jo arbeidet med å forberede dåpen. Det skal lages invitasjoner, bordkort og ikke minst må vi finne ut hvor vi skal ha selskapet etter kirken. Kaker og slikt må også organiseres, men det er nok det minste problemet 🙂

Å leve med små babyer er forskjellig fra dag til dag. I går hadde Daniel en dag hvor han var stort sett våken hele dagen, hadde bare noen små powernaps innimellom. Men i dag.. har han omtrent ikke gjort annet enn å sove.
Alexander er en fantastisk gutt. Jeg blir til stadighet forundret over alt han kommer på. I dag observerte jeg han i lek mens jeg ammet Daniel, og plutselig så jeg bare at det gikk opp et lyst for han og han startet å rydde i lekene sine. Så herlig. Og da han var ferdig kom han og spurte om vi to skulle leke med sverd. Jeg la fra meg Daniel i lekegrinda og storkoste meg med å leke med sverd.

Siden Daniel har hatt en sovedag i dag har jeg fått lest en del i boka jeg skal blogge om i bokbloggturnéen. Enn så lenge virker den veldig lettlest og jeg tror ikke det skal være noe problem å få lest den til fristen min (skal blogge om den 7 desember 2012).

“Stjålet” av Lucy Christopher

Bokbloggturnéen til Cappelen Damm åpnes denne høsten av meg og boken “Stjålet”. Neste blogger til å skrive om boken er Lene fra Lenes blogg.
Da vi ble presentert for høstens bøker falt jeg umiddelbart for denne boken. Lite visste jeg hvor relevant denne bokens tema skulle være i forhold til hva som har skjedd her til lands nå i august.

Stjålet. Kidnappet. Hva tenker den personen som blir utsatt for dette? Dette er det vi får ta del av i denne boken. Hovedpersonen er Gemma. Hun er på flyplassen med foreldrene sine, men har gått bort fra dem for å få litt tid for seg selv. Som en vanlig tenåring trenger hun litt tid for seg selv, spesielt når hun har vært lenge sammen med foreldrene sine. Hun møter kidnapperen på en kaffebar. Siden han hjelper henne med betaling av kaffien hennes når det viser seg at hun kun har penger i feil valuta blir hun sittende og prate med han. Han virker kjent..

Boken skrives fra Gemma’s perspektiv. Jeg-perspektivet. Kidnapperen beskrives som du. Boken er et brev fra Gemma – til kidnapperen. Hun beskriver hva hun føler, hva hun tenker og hva kidnapperen gjør og sier. Hun stiller spørsmål. Hvorfor henne? Hater han henne? Etter hvert som hun blir kjent med han viser det seg at han har planlagt dette lenge. Hun spør både seg selv og kidnapperen igjen – hvorfor henne? Han mener at han har reddet henne. Reddet henne? Ved å ta henne bort fra alt og alle hun kjenner? De befinner seg i ødemarken. Hun får flere forsøk til å rømme. Men det viser seg vanskeligere enn hun trodde.. hun er nær ved å dø ved et av forsøkene – og hun er takknemlig når han pleier henne tilbake til god helse.

De inngår en avtale. Gemma og kidnapperen. Om hun mistrives like mye etter 4 måneder skal han kjøre henne til nærmeste by og la henne gå. Så hva skjer? Jeg vil ikke røpe noenting. Men hva skjer når man kun er to stykker alene, helt øde og forlatt. Vi har alle hørt om Stockholm-syndromet. Vil Gemma klare å unngå å få andre følelser enn hat så lenge hun vet at friheten er innenfor rekkevidde? Bare tiden vil vise.

Jeg likte denne boken veldig godt, men det er tungt å lese en bok i jeg-format. Spesielt når den hovedsaklig kun har to hovedpersoner. Allikevel gir forfatteren oss et godt innblikk i hva hovedpersonen (offeret) tenker på de forskjellige tidsperspektivene og jeg føler jeg får tatt en del i den opplevde situasjonen.

Den grønne sirkelen – av Stefan Casta

Da er det duket for et innlegg om en ny bok jeg har lest i forbindelse med bokbloggturnéen til Cappelen Damm.

Fra baksiden av boken:
En tirsdag i begynnelsen av november forsvinner fire ungdommer sporløst fra kulturskolen i Fågelbo. Ingen vet hvor de har tatt veien. Ikke en gang de selv! Dette er et forsøk på å rekonstruere hva som hendte med dem, og hva de opplevde. Det bygger på en dagbok og på filmklippene de etterlot seg.

Da jeg startet å lese boken kjente jeg at dette ikke var boken for meg. Jeg syntes det var mange detaljer som manglet, og det virket rett og slett kjedelig, men så kom vi da til punktet i boken hvor ungdommene forsvinner fra kulturskolen. Her endret hele boken seg, og også min oppfattelse av den. Som leser ble jeg dratt med i mystikken og klarte omtrent ikke å legge fra meg boken. Det er lenge siden jeg har hatt så stor leserglede som jeg fikk i denne boken.

Ikke bare vet ikke ungdommene hvor de er; de vet ikke om det de opplever er virkelig. Solen er for sterk til å se på, de må konstant beskytte øynene sine. Regnet som faller fra himmelen er så stort og tungt at det gjør vondt. Det virker ikke som om det finnes andre mennesker eller dyr, alt er tilsynelatende øde og forlatt. Hva som egentlig har skjedd er det opp til leseren å trekke egne konklusjoner om. Etter hvert finner ungdommene fram til en bolig ved en låve. Her velger de å søke ly og starte opp livet. Jakten etter mat er den første utfordringen. Ungdommene føler seg ikke trygge, og det viser seg at de kanskje ikke er alene allikevel..

Jeg ble som nevnt veldig positivt overrasket av denne boken. Den klarte virkelig å skape en nysgjerrighet og mystikk som passet meg. Noen små referanser til historie (svartedøden) og eventyr (Alice in Wonderland) gjør det også lett å kunne relatere mer til opplevelsen ungdommene gjennomgår.
Dette er absolutt en bok jeg anbefaler sterkt for leseglade mennesker, og kanskje enda mer til de som trenger å vekke leselysten igjen.

Forrige blogger som skrev om denne boken var Ikke bare ei bok, og neste blogger ut er Lesekaninen.

3096 dager av Natascha Kampusch

Nok en gang har jeg fått lov til å delta i bokbloggturnéen som arrangeres av Cappelen Damm. Denne gangen er det boken Natascha Kampusch har skrevet om sine opplevelser i 8 års fangenskap som jeg har lest. I går leste vi Kasiopeiias anmeldelse, og i morgen er det Anthrofashion sin tur. Historien til Natascha har fasinert meg (og sannsynligvis hele verden) helt siden hun rømte 23 august 2006, så jeg føler meg på en måte beæret som får  lov til å ta del i tankene, opplevelsene og refleksjonene til Natascha gjennom denne boken. Da jeg fikk boken kjente jeg litt skuffelse over at den var så tynn, men etter hvert som jeg leste boken og tankene mine var sterkt fokusert på situasjonen som blir beskrevet er det kanskje like så greit at boken ikke var tykkere… jeg er ganske sikker på at Natascha har mange detaljer i minnet sitt fra disse åtte årene som kommer til å være hennes levende mareritt for resten av livet, og de er det nok kanskje like så lurt at ikke jeg og resten av leserne i verden får ta del i et større bilde av situasjonen enn det Natascha har “tegnet” for oss i denne boken…

Hun beskriver detaljert hva som skjedde og hva hun tenkte den dagen kidnappingen fant sted. Det 8 år lange fangenskapet får jeg som leser også innblikk i, og jeg er imponert over hvor psykisk sterk Natascha må ha vært for å overleve alle disse årene med fysisk og psykisk nedbrytelse, mishandling og tortur. Natascha beskriver flere ganger hva hun tenkte for å ikke la seg knekke, hvilke krav kidnapperen hadde som hun nektet å følge for å vise at hun fortsatt hadde egen vilje. Hun blir godt kjent med kidnapperen, både på godt og vondt. I åtte år er han hennes eneste kontakt, noe som gjør at de får et tett bånd og hun ser ikke bare ondskapen som bor i ham, men også de gode og “normale” sidene. På et tilfelle gir hun seg selv et løfte om å redde det redde barnet hun den gang er når hun blir 18 år og klar. Det løftet klarer hun å holde. Historien til Natascha tar ikke slutt den dagen hun klarer å rømme fra kidnapperen. Hun beskriver videre hvordan politiet fortsetter å svikte ved å gå til media med historien hennes til tross for å ha lovet henne å ikke gjøre dette. Det blir også avdekket at politiet har gjort flere grove feil under forsøkene på å finne henne etter hun ble kidnappet.

Boken er veldig sterk lesing og jeg vil med nød si at den kan passe for unge voksne, voksne og muligens ungdomsskoleelever. Etter å ha lest boken sitter man gjerne igjen med spørsmål om hvorfor det må skje slike ting her i verden, og Natascha skriver det best selv på følgende måte:“Samfunnet trenger gjerningsmenn som Wolfgang Priklopil for å gi et ansikt til det onde som bor i det, og for selv å kunne ta avstand fra det. Samfunnet trenger bildene av fangekjellere for ikke å måtte se inn i de mange leilighetene og forhagene, hvor volden viser sitt besteborgerlige ansikt. Samfunnet benytter ofrene fra spektakulære saker, som meg, til å fraskrive seg ansvaret for alle dem som daglig utsettes for forbrytelser, navnløse ofre som ikke får hjelp – selv om de ber om det.”