3096 dager av Natascha Kampusch

Nok en gang har jeg fått lov til å delta i bokbloggturnéen som arrangeres av Cappelen Damm. Denne gangen er det boken Natascha Kampusch har skrevet om sine opplevelser i 8 års fangenskap som jeg har lest. I går leste vi Kasiopeiias anmeldelse, og i morgen er det Anthrofashion sin tur. Historien til Natascha har fasinert meg (og sannsynligvis hele verden) helt siden hun rømte 23 august 2006, så jeg føler meg på en måte beæret som får  lov til å ta del i tankene, opplevelsene og refleksjonene til Natascha gjennom denne boken. Da jeg fikk boken kjente jeg litt skuffelse over at den var så tynn, men etter hvert som jeg leste boken og tankene mine var sterkt fokusert på situasjonen som blir beskrevet er det kanskje like så greit at boken ikke var tykkere… jeg er ganske sikker på at Natascha har mange detaljer i minnet sitt fra disse åtte årene som kommer til å være hennes levende mareritt for resten av livet, og de er det nok kanskje like så lurt at ikke jeg og resten av leserne i verden får ta del i et større bilde av situasjonen enn det Natascha har “tegnet” for oss i denne boken…

Hun beskriver detaljert hva som skjedde og hva hun tenkte den dagen kidnappingen fant sted. Det 8 år lange fangenskapet får jeg som leser også innblikk i, og jeg er imponert over hvor psykisk sterk Natascha må ha vært for å overleve alle disse årene med fysisk og psykisk nedbrytelse, mishandling og tortur. Natascha beskriver flere ganger hva hun tenkte for å ikke la seg knekke, hvilke krav kidnapperen hadde som hun nektet å følge for å vise at hun fortsatt hadde egen vilje. Hun blir godt kjent med kidnapperen, både på godt og vondt. I åtte år er han hennes eneste kontakt, noe som gjør at de får et tett bånd og hun ser ikke bare ondskapen som bor i ham, men også de gode og “normale” sidene. På et tilfelle gir hun seg selv et løfte om å redde det redde barnet hun den gang er når hun blir 18 år og klar. Det løftet klarer hun å holde. Historien til Natascha tar ikke slutt den dagen hun klarer å rømme fra kidnapperen. Hun beskriver videre hvordan politiet fortsetter å svikte ved å gå til media med historien hennes til tross for å ha lovet henne å ikke gjøre dette. Det blir også avdekket at politiet har gjort flere grove feil under forsøkene på å finne henne etter hun ble kidnappet.

Boken er veldig sterk lesing og jeg vil med nød si at den kan passe for unge voksne, voksne og muligens ungdomsskoleelever. Etter å ha lest boken sitter man gjerne igjen med spørsmål om hvorfor det må skje slike ting her i verden, og Natascha skriver det best selv på følgende måte:“Samfunnet trenger gjerningsmenn som Wolfgang Priklopil for å gi et ansikt til det onde som bor i det, og for selv å kunne ta avstand fra det. Samfunnet trenger bildene av fangekjellere for ikke å måtte se inn i de mange leilighetene og forhagene, hvor volden viser sitt besteborgerlige ansikt. Samfunnet benytter ofrene fra spektakulære saker, som meg, til å fraskrive seg ansvaret for alle dem som daglig utsettes for forbrytelser, navnløse ofre som ikke får hjelp – selv om de ber om det.”